Det er lettere å skrive ved ekstreme, polariserende følelser. Enten da man er helt igjennom underbart glad, eller da
sorgen og frustrasjonen river i hjertet. Den siste tiden har vært enormt lunka
for meg. Det er kanskje en god ting å slippe den følelsesmessige berg- og dalbanen, men for meg føles det unaturlig – slik som om jeg ikke er helt våken.
Jeg liker å se rundt meg på alt det vakre, eller å vite at jeg ikke har blitt
for fjern til å se det vonde. Selvfølgelig lengter jeg til den dagen da alle
tårer skal bli tørket (Åp 21:4) men jeg vil ikke innbille meg om at alt er bra
når det egentlig ikke er det. Jeg tror at jeg heller lider enn lever i en
illusjon.
I går så jeg en velstandens mann spytte på
en dame som satt på asfalten å tigget i majorstuekrysset. Det var som om noen
slo på hjertet mitt med en kjøtthammer og det har fortsatt ikke sluttet. Jeg
holder fortsatt hendene for brystet, det gjør så vondt. Jeg ble så sint og
oppgitt. Å se den fremmedheten, den dype
kløften mellom to mennesker. Å se den
totale bristen for empati som har vokst seg til avsky. Disse kløftene mellom
mennesker er kanskje det som gjør meg aller mest redd, kanskje med
menneskehetens historie som bakteppe. Jeg
blir redd når man tar vekk menneskers menneskelighet og begynner å se de som
objekter, eller til og med problemer. Mennesket er ikke problemet, det er
handteringen av tiggere, eller selve
tiggingen om du vil, som er problemet. Mennesket har et hjerte som slår, en
lengsel, kanskje drømmer, ikke minst følelser. Mennesket har i følge meg en
egenverdi uavhengig av hva han eller hun produserer og bør derfor alltid bli
møtt med respekt.
Det er så enormt skremmende at det har
fått vokst så mye hat i denne mannen at han spytter på tiggeren! Og i min egen
setting leser jeg grunnen, ”tiggeren”. At jeg selv ikke benevner denne damen
ved et navn, men med et upersonlig begrep viser på mitt eget avstand til disse
menneskene. Når vi lever avskjermet fra
hverandre slutter vi å forstå hverandre. Empatien og ønsket om å forstå
slukner. Jeg lengter så inderlig etter enhet og delaktighet i hverandres liv og
jeg er livredd for hva avstanden gjør meg oss.
Dikt av Caroline Lygre
Fra utstillingen Fremmedfrykt, på Det Teologiske Menighetsfakultet
