Jeg elsker mennesker

Fra mandag til onsdag var jeg på skoletur, nesten slik som i gamle gode barnedager med felles togtur, lek og gøy. Dog skilte den seg ut noe da turen var til Lia gård – et retreatsenter blant fjell og daler utenfor Koppang. For meg ble det et pusterom i en ellers travel hverdag hvor jeg ikke en gang tok med meg noen skolebøker. (Ikke nok med at jeg ikke tok med studiebøker, jeg var så distrahert når jeg pakket at jeg glemte bukser, såpe, Bibelen, og sokker. Det ble tynne strømpebukser i tre dager…) Tiden stod stille og det fantes plass for bønn og stillhet.

Men det var ikke stillheten som preget meg mest denne gangen. Det var menneskenes fortellinger om sin fortid. Alle sammen fikk i oppgave å presentere seg selv på tre minutter og fortelle hvordan vi hadde kommet til akkurat det studiet som vi var i. Å få høre om all den erfaringen, lengselen og tilliten fra disse menneskene berørte meg virkelig. Jeg ble myk og varm om hjertet. Jeg følte oppriktig glede og kjærlighet til hvert eneste menneske som satt i den oppussede låven.

Tenk at vi kan begynne å elske hverandre ved å høre en livshistorie på tre minutter. Da blir det ikke så vanskelig å tro på en Gud som elsker alle mennesker, da han jo kjenner hele livshistorien til hver og en, utenfra og innenfra. 

Tiden

Den der Tiden er en vanskelig herre. Han lar ingen bestemme over seg, går stadig sin gang og vegrer å vente på de som har sklidd etter. Jeg føler at jeg ofte må trekke ham i frakken, andpusten og strevende. Jeg tror han ler litt av meg – den lille jenta som vil så mye men forstår så lite. Hver gang han klapper meg nedvurderende på hodet, som om jeg ikke forstår meg på så voksne ting som tid, da tenker jeg: En dag skal jeg bli større enn Tiden og ikke lenger la ham ha kontroll over meg.

Jeg og Mr. Prestasjon

I frykt for å komme forsinket til greskforelesingen i dag skapte jeg endelig et hulrom for bloggskriving. Jeg var nemlig usikker på om jeg startet 08.15 og hadde ikke tilgang til nettverk hjemme for å sjekke det opp (og trett som jeg vær i går så tenkte jeg ikke på å spørre noen andre heller…) Det viset seg at timen startet kl:10.15 og her er jeg i en den tomme lesesalen, første uken på semesteret.

Endelig stillhet uten sosiale krav. Jeg forstår meg ikke helt på meg selv. Hvordan kan man være så gla i å møte folk men samtidig så utrygg i store grupper? Jeg blir så fryktelig sliten, føler ofte at jeg ikke gir det inntrykk som jeg ønsker. Jeg får angst for å ikke være den jeg er og beklager meg ofte forran andre. Men det handler sikkert om min gamle venn Prestasjon som fortsatt henger i helerne til tross for at jeg prøver å sparke meg av ham. Men la oss ta et skritt i sender, kanskje litt mindre skritt enn tidligere. Etter hvert vil han kanskje ikke henge meg i helerne men i stedet gå ved min side. Da kan vi skape glede rundt oss, men ikke ha vår identitet i hverandre, jeg og Prestasjon altså. Gleder meg!

Fineste gaven: Bøker

Det betaler seg å arbeide voluntært på en plass full av gode mennesker. Disse bøkene er gaver som jeg har samlet på meg under sommeren her på Bjärka. Bøker er bland de fineste man kan få som gave. Vi må nok virkeligstille vårt byggeprosjekt i høst; ny bokhylle. Ser mest frem imot å bruke Peter Halldorfs bok Källor og Martin Lönnebos Väven. Det er spennende med bøker som er til for å brukes og ikke for å leses.

Rastløs og på vei

I dag er første gang her på Bjärka som jeg opplever en skikkelig kjedsomhet. Jeg sovnet da jeg bad og flykter rundt for å finne inspirerende plasser for lesing, men bøkene gir meg ikke noen ting. Det finns et utbud av samlinger men de lokker ikke. Jeg vil leke og danse men ikke alene – og mine venner jobber. Tiden fordrives uten at jeg merker den. Liksom når enn ligger i sengen på morgenen og det yr ute. Dagen føles bortkastet og man klarer ikke å ta seg før noe som helst. Jeg er lei av samtaler, lesing, bønner og stillhet. Jeg vil har pene klær, få oppmerksomhet og anerkjennelse, drikke øl og vin og danse. Jeg savner min mann, min leilighet, mine venner. Jeg savner Oslo!

Den siste tiden er alltid mest slitsom. Når man i ånden begynner å være på en annen plass enn der mann er. Den siste timen på togreisen går alltid saktest. Den siste uken på arbeidet er minst helhjertet og de siste dagene i ferien blir totalt forspillet.

Takk og lov så finnes det mennesker rundt meg som hjelper meg å skape glede i slike dager. Kvelden avsluttedes med middag på verandaen; villsvin, myntasaus og min nye favoritt mathvete. Til dessert hadde Klara bakt den delikate Bjärkatårtan. Jeg spiste meg halvt i hjel. Etterpå badet vi vedildet badstue og svalket oss i sjøen under en stjerneklar himmel og David sjonglerte med ild. Helt magisk!

Det ble ikke noen øl, men jeg er godt fornøyd.

Bare frihet føder kjærlighet

Lenge har jeg lengtet etter friheten. Friheten til å elske. En røst innen meg har sagt at å elske ikke er et begjær etter bekreftelse. Kjærligheten søker ikke sitt. Kjærligheten er en forsakelse av mitt eget. Kjærligheten er betingelsesløs.

Så lenge jeg ikke er fri, kan jeg ikke elske helt og fullt. Kjærligheten blir da en jakt etter mitt eget – stendig kamp om anerkjennelsen. Så mye vondt stammer fra dette; hovmod, avundsyke, mismot, splittelse og forakt. Forakt for andra og forakt for meg selv. Først når jeg ikke begjær noe av den andre kan jeg elske ubetinget. Men kjærlighet kan jeg bare lære meg gjennom å spandere tid sammen med Kjærligheten. Først når Kjærligheten har satt meg fri kan jeg begynne å elske min neste.