Gartner sammen

Helgen har vært så nytelsesfull. Solskinn! Konsert! Moccamilkshake! Magnolia – underbart, duftende magnolia!

Søndagen avsluttedes med sesongens første grilling. Laks med løk, spinat og rømme med en tilhørende enkel salat.

Men det beste under hele helgen var at noen i nabosellskapet har beskåret rosene som jeg har plantet for noen uker siden. Selv har jeg ikke tørt å ta initiativet da mine kunnskaper om å beskjære blomster er manglende. Det eneste jeg vet er at man noen gang bør gjøre det for at ikke de døde blomstene skal skygge for knoppene under, eller noe sånt... Når noen fra nabolaget tokk initiativet føles det som om flere bryr seg om den lille blomsten. Helt plutselig har vi et felleskap der noen bruker sin kunnskap for å gjøre verden vakrere, tørre å påvirke hverandres liv uten å stendig lage en overenskommelse på forhand. Vi er gartner sammen! Det var det vakreste i min hverdag.

Livet er en vei av gjørme

Jeg passerer mange høye, grønne trær, blomster i alle farger og klare, rennende bekker til å slukke tørsten fra. Jeg elsker rennende vann, lyden av det og bevegelsen i refleksjonene. Men det er ikke det som er rundt meg som fanger min oppmerksomhet akkurat nå, jeg ønsket bare å nevne omgivelsen for at man skal forstå at jeg befinner meg i en omgivelse som gjør meg lykkelig – hverdagen er fortsatt vakker.

Det som mine tanker er opptatt av er gjørmen på min vei som kleber seg fast og dekker benene opp til knærne. Hvert steg må tas ved bruk av alle mine krefter. Veien heter selvutvikling og målet, det har jeg ikke definert helt ennå. Er ikke målet dette livets slutt?

Det hjelper ikke at jeg finner ut hvilke leirmineraler leiren består av, de former likevel den samme massen og holder meg i sitt seige grep. Men kanskje jeg kan bruke det jeg ser rundt meg som hjelpemiddel? Kanskje jeg kan dra meg fremover med hjelp av de mosekledde grenene fra tidligere generasjoners trær eller drikke av visshetens kilde. Fremfor alt kan jeg samtale med de medvandrere som jeg møter på min vei, kanskje til og med få en hånd til støtte og avlasting.

Se meg, elsk meg og advar meg før jeg synker lenger ned i gjørmen.

Kakefat

Når jeg søkte Oslo rundt etter kakefat som hører sammen, for å lage flere kaker i ulike størrelser og stille de ut sammen, ble jeg skuffet hvor vanskelig det var. Enten så var de rent ut sagt stygge, eller grisdyre. Så jeg kjøpte i stedet ulike tallerken og lysestaker fra Marita brukthandel på Grünerløkka og limet dem sammen til elegante kakefat. Må si at jeg ble fornøyd og summen for både lim, fat og lysestaker ble mindre enn 200kr.

Har oppdaget at jeg har planlagt å bake kaker til to fester, 17. mai og en konsert i mai måned. Gleder meg!

Sinne

I dag fikk jeg spørsmålet om jeg vil bli med og kaste syltetøyglass (syltburkar) i en vegg for å få ut min vrede. Men selv er jeg ikke særlig sint for tiden. Dog har jeg hatt noen tanker om akkurat sinne de siste ukene.

Jeg lurer på hvorfor sinne oppleves så fryktinngivende og pasifiserende? Jeg kan jo tenke meg at vi har gener igjen fra den tiden da de som fryktet sinne overlevde og fikk flest barn. Men er det bare en genetisk rest som er igjen? Så må jeg si meg heldig – fordi jeg har vært med om så lite sinne. Men det har også bidraget til at jeg ikke alltid vet hvordan jeg skal reagere når noen ble sint. Jeg husker at jeg nært på hatet når et barn ble sint i barnehagen (jeg hatet selvføgelig ikke barnet), jeg følte meg så rådløs. Og jeg nær på hater å føle meg så rådløs. Fordi jeg vil egentlig synes at det må være lov å kunne bli sint. "Bli sint men synd ikke." Hvordan skulle jeg kunne veilede barna til å håndtere sinnet på en god måte, som ikke skader andre eller de selve, hvis jeg flykter i mitt indre hver gang noen blir sint. I stedet så formidler jeg da at ”Du er ikke verdifull eller velkommen når du er sint.”

Når en venn på min egen alder blir sint. Hvis noen går vekk i frustrasjon og ingen følger etter for å se, for å anerkjenne. Jeg har lyst til å vise at jeg vil være venn gjennom sinnet også. Men da må jeg tørre å bli igjen.

Når autoriteter blir sinte. En sjef, lærere eller forelder. Da er det ekstra skremmende å bemøte sinne, jeg opplever meg selv som et offer som bare skal se ned i bakken og nikke stille. Men en gang erfarte jeg at jeg kunde vende en situasjon fylt av skremmende sinne til en erfaring av anerkjennelse og kjærlighet. Det var gjennom å der og da samtale om hvordan vi opplevde situasjonen og hvordan jeg syntes at den autoritære kunne ha handlet i stedet. Ikke med høyd stemme, ikke for å forsvare min rett – men for å bevare en relasjon.

Når du er sint vil jeg bli hos deg.

To vakre dager - totalt forskjellig...

...vær

I dag vil jeg bare dele med meg litt hverdagsopplevelser. Så får mine tanker ligge og gro til de er modne til å deles.

Jeg har et minne om at noen har sagt at det tar mellom 10-15 minutter før en samtale vil handle om været. Og jeg kjenner det for været påvirker hele min livsstil. Det påvirker når jeg står opp, hva jeg tar på meg, mine aktiviteter men fremfor alt mitt humør.

I går var det sol. Jeg hadde egentlig ikke oppdaget at det var sol før jeg kom meg ut. Og jeg ble så lykkelig, nesten slitsomt lykkelig. Jeg hoppet rundt og ropte "Det er sol! Det er varmt! Det er jo virkelig sol! Jeg elsker sol!" Jeg og Anders gikk en tur på Grünerløkka, jeg fikk kjøpe en genser på Fretex og et par nydelige øredobber - Jeg var så lykkelig!

I tillegg fikk jeg gå på nydelig kaffe og møte nydelig venn og drikke nydelig chailatte. Tanken var jo å studere flittig men det ble bortprioritert av nydelig samtale.

En nydelig solskinnsdag!

I dag var det regn... Så i stedet for å gå tur på Grünerløkka ble jeg hjemme og baket matmuffins, masser av matmuffins. Og vet dere hva - jeg ble ikke bitter av regnet. Duften av soltørket tomat og basilikum tok overhånden og jeg nøt livet. Jeg nøt til og med regnet for det var så vakkert. Alle farger blir så mye fyldigere når det regner.

Det ble alt for mye muffins for å spises alene så vi inviterte hjem noen etter møtet på Sub.church. Fine mennesker! Jeg er så gla i mennesker. Jeg er så gla i livet!

Mye lengsel men litt for lite håp

Det siste døgnet har vært litt tungt. Ikke for at jeg har det dårlig men det er mye å tenke på. Mye lengsel men litt for lite håp. Samtidig har jeg fått mye oppmuntring til håp under døgnet. Men jeg vil så gjerne ordne alt selv. Det er vanskelig å hvile i at jeg ikke kan ordne alt, noen sa at det borde gi meg fred. Kanskje det er for lite magi?

Jeg så akkurat Illusjonisten, den var vakker men vemodig. Passet perfekt til dagens følelser, mye vakkert men også mye vanskelig. Jeg rekommanderer den varmt hvis man har lyst til en rolig og vakker karikaturfilm.

Fred være med dere

- og med din ånd

Forbrukerkulturens menneskesyn

Jeg tok vist påskeferie, men her kommer et nytt spennende innlegg:

Jeg oppdager at jeg har velig liten tiltro til regelsystem. Jeg lurer på hvorfor. Hver gang jag hør en samtale eller diskusjon om regler som fjerner menneskers egen frie vilje eller bedømmelseskraft blir jeg sterkt skeptisk. Jeg ser for meg hvordan vi mer og mer slutter å bedømme, slutter å tenke og i stedet følger de reglene som er satt opp uten å vurdere dem. Det er populært å stille spørsmål til religiøse regler, men hva med våre samfunnsregler eller rettigheter. Jeg tenker på legedebatten som er aktuell idag. Hvor går grensen for hva øvrigheten skal bestemme om et menneskes liv og valg?

Eller så blir det i motsatt grøfta - at det handler om ”mine” rettigheter. Mine rettigheter til å få barn, mine rettigheter til å ikke behøve få barn. Hva med våres ansvar?

Jeg synes mange spørsmål starter langt tidligere enn når de kommer frem i lyset. Hva med å vise til at vi kan skape et godt liv med de fortutsetingene vi har per dags dato? Hva med å ta valg som redder andre mennesker i stedet for å tilfredsstille din egen lengsel? Hva er å skape himmelriket på jorden? Hva ville det bety for samfunnet hvis vi ble dannet til å ta hva vi har og gjøre vårt beste i stedet for å streve etter en typ av idealisme som uunngåelig vil gå på andres bekostning. Men spørsmålet blir vel da om vi skal ta beslutt som blir på bekostning av oss selve.

Jeg oppdager at selvopptatthet før meg til et fengsel av frykt for å ikke gjøre det som får meg at fremstå som perfekt. Når jeg klarer at fokusere mer på andre slapper jeg helt enkelt av mer. Jeg tror at det å leve for andre er den eneste veien til virkelig lykke.

Bildet er fra en power point-presentasjonen av Svein Olaf Thorbjørnsen der idéen er hentet fra denne boken:

Gunnar. Heiene og Svein Olaf Thorbjørnsen: Kristen etikk – en innføring, Oslo: Universitetsforlaget 2011

Jeg tror de fleste vil reagere med motvilje når de leser dette, men er vi ikke farlig nære denne livssyn i dag? Hele mitt vesen sier: ”Jeg vil ikke bli en del av dette!”

Hva synes dere om alt dette? Tar jeg helt feil? Er jeg bare for snar til å døme?

Venner

Det er mye fritid som går åt til oppgave skrivings, så må jeg erkjenne at jeg har brukt alt for mye tid til å lese ferdig ”The Hunger Games”. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på boken. Har gjengitt hele handling til Anders i håp om å slippe byrden av alle tanker som jeg får av lesningen. Oppgave og bok har i vært fall godt ut over bloggskrivendet.

Tenkte nå dele noen koselige tanker som jeg fikk av en mye trivelig sammenkomst som vi hadde i går kveld. Vi hadde Nina og Toffer på besøk – to venner fra tiden i Trondheim. Som sagt en meget trivelig kveld.

Etter noen år med flytting så har jeg kjent hvor lang tid det tar for meg at få gode relasjoner til mennesker og at disse relasjonene er enormt verdifulle. Under ungdomskolen og videregående (högstadiet och gymnasiet på svenska) hadde jeg så mye felles med mine venner. Vi hadde plasser, minner, mennesker – et liv felles. At være sammen med mennesker i dag blir liksom å studere personer fra en annen historie. Man må først sette seg inn omstendighetene som har preget dette mennesket for å forstå det like godt som de vennene som man har vokset opp sammen med. Kanskje det er dette som jeg er dårlig på å dele med nye venner – min fortid. Er det derfor det tar så lang tid til å komme hverandre nære – eller er det bare en naturlig prosess som er like for de fleste?

Så legger jeg ut et bilde på vakre Nina, dog har jeg stilt fokuset på de deilige sjokoladebollene. MUMS!

En god helg

Denne helgen har jeg fylt mine dager med mye vakkert.

Til frokost i lørdags hadde jeg vafler hos Johannes i gode venners selskap. Deretter hentet jeg og mannen min nye høyttalere - nå er i vært fall Coldplay, Bifrost Arts, Super Heavy og Do Make Say Think en helt ny erfaring! Der var detaljer som jeg ikke hadde hørt før. Bra høyttaler har virkelig noe å si.

Så hadde vi nydelig besøk av min kjære bror med fru og barn. Vi spiste brød, ost og frukt. Jeg elsker ost! Så var jeg og min niese Tilia på oppdagelsesferd i leiligheten etter maten. Hun er helt nydelig - så sykt smart! Det er kult at barn kan være så smarte.

På morgenen i dag lagte Anders deilige scones til oss, han er den beste! Så har vi gjort et skikkelig grep og vasket hele leiligheten grundig, til og med vinduene stråler nå. Jeg har forsøkt å lage litt påskestemning med noen påskeliljer og hengt opp eggene som vi malte sammen for noen dager siden. Jeg er så glad for at jeg og Anders kan gjøre så mye sammen. Det gjør at sånt som egentlig er litt kjedelig blir til noe vakkert. Så er det så mye tid som går åt til husholdsarbeide og om vi da gjør det sammen får vi være så mye mer sammen om dagene.

Uken som kommer har vi begge fri. Det føles helt uvirkelig. Jeg må dog skrive på en oppgave som skal være ferdig etter påske – men vi skal likevel passe på å nyte morgenen sammen og være en del sammen med venner som vi sjelden får treffe. Gleder meg!

Ps. Jeg har bestilt et nytt kamera ettersom jeg nå snylter på Anders Iphone for å ta bilder til bloggen. Regner med at det derav vil bli litt finere bilder her og bedre stemning i mitt hjem etter hvert. Gleder meg!