Finnes Kjærligheten?

Denne morgenen åpnedes med en deilig frokost til radiodokumentaren fra P2 i bakgrunnen. ”Finnes kjærligheten” et portrett av relasjonsterapeuten Sissel Gran. Det er få ganger som jeg har hørt et så menneskekjennende og oppriktig menneske tale om relasjoner i et offentlig sammenheng. Det som kjennetegnet hennes holdning var innsikten om at vi ikke kan bevare relasjoner med en for ensidig opptatthet av oss selv. Når jeg tidligere har lest om veiledning fra parterapeuter, for eksempel i A-magasinet, hører jeg ofte en underliggende ton av selvopptatthet á la ”hvis det ikke er bra for deg lenger så gå videre” slik som om vi kan skape noe godt gjennom å flykte fra motgangen. Grans fokus var på å lære kjenne sine egne følelser og sin partners følelser. Vi kan ikke anerkjenne hverandre før vi ser hverandre. Et av hennes mål ved terapien var å se menneskers nye forståelse, kanskje man kan bruke ordet opplysning, i sine egne og den andres følelser – først da vekkes empatien. Man kan forenes i stedet for å være fiender. Fiender er vi så lenge vår egen selvopptatthet og stolthet overskygger det andre menneskets behov.

Jeg står i en ideologi som forespråker menneskets ansvar, kanskje høyere enn menneskets rettigheter. Ikke fordi jeg synes at mennesket ikke har rett til rettigheter – men fordi at jeg ikke tror at vi kan oppfylle rettighetene uten å først ta ansvar for hverandre. Det pussige er at vi ikke har kontroll over vårt eget liv ettersom vi står i forbindelse med andre. Ettersom vi ikke kan ta valg for de andre kan vi bare ta ansvar for vårt egne liv. Da sier det seg selv at vi må være bevisst om hvem vi er. Hvordan skal vi kunne unnvike å såre vår partner hvis vi ikke kjenner igjen våres følelser og kan koble de sammen med våre reaksjoner. Slik som Gran sa det: ”I stedet for å stikke av når vi blir lei oss kan vi fortelle vår partner at nå er jeg så lei meg at jeg har lyst til å stikke av.” Eller som hun også formulerte seg: ”Ta valg som fører oss mot det lyse inne i oss og gjøre aktivt motstand mot å gå inn i det mørke.” Det er ikke følelsene som er feil, men valgene som vi tar kan ødelegge noe som i utgangspunkt var noe godt.

Jeg skal anerkjenne at jeg ved flere ganger bevisst, og helt sannsynlig ubevist, har forstørret problemer, stått på meg som best vitende (til tross for at jeg visste at jeg tok feil) eller trukket inn utsagn som jeg visste ville såre min partner. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg mener grunnen er for mye stolthet eller et desperat forsøk på å bli tatt på alvor. Identitetsbekreftelse. Den nærmeste definisjonen av kjærlighet Sissel Gran kunne komme i programmet var ”Identitetsbekreftelse”. Kanskje er det på mange måter en god definisjon?