Lei av kritikk

Jeg har mistet evnen til å nyte livet grunnet en for kritisk holdning. Jeg er jo som kjent glad i å generalisere og tror derfor at vi generelt ofte er for kritiske. Menneskeligheten har blitt en observatør i stedet for deltaker. Slik at det nesten ikke er akseptert å bare nyte en konsert, et måltid, eller en dag. Vi må fremstå som gjennomtenkte og analytiske. Ellers gir vi inntrykk på å være naive eller rett og slett litt dumme. Dette kan jeg også se innspill av i et alminnelig samtale. Jeg er så opptatt av å fremstå som reflekterende og kritisk at jeg ikke lenger ser det andre mennesket. Å høre og forstå det andre menneskets livssituasjon blir totalt glemt og jeg går inn i samtalen med en lengsel etter å vinne, å hevde meg selv. Jeg tror likevel at det er relasjon som utvikler og forandrer – ikke diskusjonen over ølen kl 01:00 på natten. I torsdags erfarte jeg at min kveld ble helt magisk da jeg oppdaget et bortgjemt interesse av å se det andre mennesket. Jeg fant noe vakkert i min hverdag. Møtet gav en dypere relasjon med et utbytte av forståelse og akseptants, i stedet for hevdelse og selvopphøyelse. Bare gjennom å interessere meg for hva det andre mennesket faktisk sa og spørre hvorfor han hadde disse meninger, hva som faktisk gjorde ham til den han var.

Mennesker er vakre! De avspeiler det skjønneste som finnes i verden, bare mann kommer inn under alt det som gjør oss så skitne. Selvopptatthet. Pengebegjær. Respektløshet. Den oppriktigheten som jeg møtte i torsdags får mig til å elske livet.

Å trekke seg tilbake

 Jeg klarer ikke av å skape den hverdagen som jeg ønsker akkurat nå, jeg er engasjert i for mye helt enkelt. Jeg husker tydelig mange ganger da jeg har sagt til venner at de må lære seg å si nei, slutte å ta på seg ansvar. Nå kjenner jeg problemet, nå vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal prioritere. Den ene foten står inn i en lengsel etter stillhet og bønn, mitt kall, og den andre inn i den oppriktige gleden av å møte og tjene mennesker. Det ene øyet ser etter tilbaketrukkenhet og det andre etter oppmerksomhet.

Mange av de mennesker som trekket seg tilbake ut i ørkenen, de så kallet ørkenfedrene og mødrene, hadde til felles at adskiltheten ikke skapte et egosentrisk avstandstagende fra menneskeheten uten det motsatte. Ensomheten førte dem nærmere sin neste, skapte en mer ekte kjærlighet til sine medmennesker. Teologisk sett kan man spekulere i om det er Guds ønske om å opprette relasjoner mellom mennesker som formet disse mennesker når de søkte sin tilflukt til ham. Man kan også spørre seg om vi som mennesker fungerer så at vi lettere kan akseptere andre når vi kjenner oss selve. Fast det finnes triste eksempler på at mennesker som har fjernet seg fra relasjoner til andre har fått mere forakt mot sin neste og økt selvopphøyelse så jeg vet for lite for å generalisere.

Jeg kan bare tale for meg selv. Jeg ønsker og håper at det ligger enn sannhet i at det å trekke seg tilbake vil føre enn nærmere sine medmennesker. Kanskje det handler om noe så klassisk som å skape dygder. Men ta det med ro, jeg ønsker ikke bli eremitt. Der imot fikk jeg erfare nyskapende livsglede når jeg var ut på tur i marka sammen med noen venner. Stillheten. Kravløsheten. Friheten til at gå overalt, hvor som helst. Mitt nye pusterom.

Småkaker til Vidar Leif Café

I morgen åpner Vidar Leif Café dørene! Dette skal være det nye superkoselige hang out-stedet på MF. Gleder meg til å se det i bruk. Mitt lille bidrag denne gang blir ”Hallongrottor” baserte på pistasjdeig samt ”Snabbkaker” på den samme deigen. 

Avgjørende for min Eksistens

Forrige uke var jeg så heldig å møte hele min familie, mor, far og brødre. Vi feiret mor og fars bryllupsdag med en hyggelig middag hjemme hos oss. Jeg passet på å lage litt stas på mor og far med et  festligt dekket bord og selvføgelig en deilig kake!

Dagen som kanskje er avgjørende for hele min eksistens. Dagen minnet meg om hvor integrert våre liv er i hverandres. Det er egentlig logisk at vi faktisk må leve i relasjon da vi uansett vil påvirke hverandre gjennom de valg vi tar. Gjennom relasjonen bevarer vi empatien i stedet for å slutte å se den andres behov. Relasjonen gjør oss åpnere og skaper med forståelse for de forskjellige situasjonene som vi alle befinner oss i. Hvis vi bevarer empatien finns en litt større sjans for at vi tar gode valg. Valg som skaper vokst og kjærlighet. Visst kan livet bli en del tyngre gjennom å være bevisst over min påvirkning, det skaper jo faktisk et ansvar. Men da må enn også huske noe som et fint menneske minte meg på i går: Vi må huske at vi ikke kan kontrollere men bare påvirke. Vi har et ansvar – men ikke det fulle ansvaret.