Lei av kritikk

Jeg har mistet evnen til å nyte livet grunnet en for kritisk holdning. Jeg er jo som kjent glad i å generalisere og tror derfor at vi generelt ofte er for kritiske. Menneskeligheten har blitt en observatør i stedet for deltaker. Slik at det nesten ikke er akseptert å bare nyte en konsert, et måltid, eller en dag. Vi må fremstå som gjennomtenkte og analytiske. Ellers gir vi inntrykk på å være naive eller rett og slett litt dumme. Dette kan jeg også se innspill av i et alminnelig samtale. Jeg er så opptatt av å fremstå som reflekterende og kritisk at jeg ikke lenger ser det andre mennesket. Å høre og forstå det andre menneskets livssituasjon blir totalt glemt og jeg går inn i samtalen med en lengsel etter å vinne, å hevde meg selv. Jeg tror likevel at det er relasjon som utvikler og forandrer – ikke diskusjonen over ølen kl 01:00 på natten. I torsdags erfarte jeg at min kveld ble helt magisk da jeg oppdaget et bortgjemt interesse av å se det andre mennesket. Jeg fant noe vakkert i min hverdag. Møtet gav en dypere relasjon med et utbytte av forståelse og akseptants, i stedet for hevdelse og selvopphøyelse. Bare gjennom å interessere meg for hva det andre mennesket faktisk sa og spørre hvorfor han hadde disse meninger, hva som faktisk gjorde ham til den han var.

Mennesker er vakre! De avspeiler det skjønneste som finnes i verden, bare mann kommer inn under alt det som gjør oss så skitne. Selvopptatthet. Pengebegjær. Respektløshet. Den oppriktigheten som jeg møtte i torsdags får mig til å elske livet.