En togtur

I mandags ble jeg rammet av SJs (Statens järnvägars) signalfeil. Det er vel heller en regel enn et unntak at det blir signalfeil, men det ble en virkelig hyggelig reise med to timers taxitur. Sjåføren med sin värmlandsdialekt minnet meg om filmen Smala Sussie, en helt snuskete underbar film. SJs reiser blir ofte innholdsrike.

En kald vinternatt - kanskje det var en gang som jeg skulle reise hjem over jul, det skjer ofte spennende ting i juletrafikken. Utenfor vinduene var det mørkt som kull. Man kunne bare utskille små lyspunkter på avstand. Til min store glede stoppet toget et sted i de svenske dype skogene. En hendelse som fort kan bli opprinnelsen til et aggressivt foraktet minne, men som gjennom det gode møtet ble til inspirasjon. Timene i den dype, frosne, svarte skogen tilbrakte jeg i bistroen. Konsumerende vin spanderte jeg tiden sammen med to koselige og spennende mennesker. Jeg husker ikke detaljer av hva vi snakket om, men jeg husker en upretensiøs holdning, nysgjerrighet for hverandre og åpnende frihet.

Det er så vakkert når man kan møtes en plass, uten krav og forventinger. Slik som om man bare er opptatt av nået. Kanskje er det for at effektiviteten må rekapitulere når toget står still i mørkret? Helt plutselig blir vi nærværende i nået fordi vi ikke kan flykte til fremtiden. Det er nesten slik at jeg begynner å drømme om at himmelen bare består av forsinkede tog.

I sommer har jeg fått vasket øyene mine

Ute er det regn og sol, inne er det bøker på hver side om meg. Jeg sitter i biblioteket, beredt til å starte lesinga. Jeg har ullgenser og kaffe. Det føles nesten ut som en eventyrstund, det mangler bare en peis. Burde ikke alle biblioteker ha en peis? Før jeg tyr til boken vil jeg skrive et blogginnlegg. Hver dag tenker jeg at jeg burde ta tag i bloggen, hver dag en liten impuls av angst i magen min. Hvor mistet jeg kontinuiteten?

Hodet er tomt. Nei, vent! En setting: I sommer har jeg fått vasket øyene mine.

Jeg var i Notre Dame, det var vakkert. Det var lengesiden som jeg kunde se at noe er vakkert. Det er oftere lett å høre hvis noe er vakkert, men å se… Jeg tror at øyene mine har blitt utslitt av snabbe utskiftende bilder. Lei av idealer som jeg ikke orker leve opp til; hus, hjem og kropp. Jeg lukker øyene, må hvile.

I min kirke bruker vi ikke øyene. Kanskje er man redd for å erstatte Gud med jordisk skjønnhet - redd for å ikke skille mellom en gudsfornemmelse og bedragelsen i det vakre? Jeg er redd for å anerkjenne at jeg tror at skjønnheten er i Gud. Noe advarer meg for det skjønne. Men når jeg så vinduene i Notre Dame slo mitt hjerte for Gud, han som har skapt vår lengsel, han som vil skjønnhet.

Er det ikke merkelig at just som jeg sitter å prøver å sette ord på følelser som ikke er helt innom rekkehold – faller mine øyner på en bokrygg i hyllen: Synets teologi.

Nå er jeg beredt til å starte lesinga.