I sommer har jeg fått vasket øyene mine

Ute er det regn og sol, inne er det bøker på hver side om meg. Jeg sitter i biblioteket, beredt til å starte lesinga. Jeg har ullgenser og kaffe. Det føles nesten ut som en eventyrstund, det mangler bare en peis. Burde ikke alle biblioteker ha en peis? Før jeg tyr til boken vil jeg skrive et blogginnlegg. Hver dag tenker jeg at jeg burde ta tag i bloggen, hver dag en liten impuls av angst i magen min. Hvor mistet jeg kontinuiteten?

Hodet er tomt. Nei, vent! En setting: I sommer har jeg fått vasket øyene mine.

Jeg var i Notre Dame, det var vakkert. Det var lengesiden som jeg kunde se at noe er vakkert. Det er oftere lett å høre hvis noe er vakkert, men å se… Jeg tror at øyene mine har blitt utslitt av snabbe utskiftende bilder. Lei av idealer som jeg ikke orker leve opp til; hus, hjem og kropp. Jeg lukker øyene, må hvile.

I min kirke bruker vi ikke øyene. Kanskje er man redd for å erstatte Gud med jordisk skjønnhet - redd for å ikke skille mellom en gudsfornemmelse og bedragelsen i det vakre? Jeg er redd for å anerkjenne at jeg tror at skjønnheten er i Gud. Noe advarer meg for det skjønne. Men når jeg så vinduene i Notre Dame slo mitt hjerte for Gud, han som har skapt vår lengsel, han som vil skjønnhet.

Er det ikke merkelig at just som jeg sitter å prøver å sette ord på følelser som ikke er helt innom rekkehold – faller mine øyner på en bokrygg i hyllen: Synets teologi.

Nå er jeg beredt til å starte lesinga.