I mandags ble jeg rammet av SJs (Statens
järnvägars) signalfeil. Det er vel heller en regel enn et unntak at det blir
signalfeil, men det ble en virkelig hyggelig reise med to timers taxitur.
Sjåføren med sin värmlandsdialekt minnet meg om filmen Smala Sussie, en helt
snuskete underbar film. SJs reiser blir ofte innholdsrike.
En kald vinternatt - kanskje det var en
gang som jeg skulle reise hjem over jul, det skjer ofte spennende ting i
juletrafikken. Utenfor vinduene var det mørkt som kull. Man kunne bare utskille
små lyspunkter på avstand. Til min store glede stoppet toget et sted i de
svenske dype skogene. En hendelse som fort kan bli opprinnelsen til et
aggressivt foraktet minne, men som gjennom det gode møtet ble til inspirasjon.
Timene i den dype, frosne, svarte skogen tilbrakte jeg i bistroen. Konsumerende
vin spanderte jeg tiden sammen med to koselige og spennende mennesker. Jeg
husker ikke detaljer av hva vi snakket om, men jeg husker en upretensiøs
holdning, nysgjerrighet for hverandre og åpnende frihet.
Det er så vakkert når man kan møtes en
plass, uten krav og forventinger. Slik som om man bare er opptatt av nået.
Kanskje er det for at effektiviteten må rekapitulere når toget står still i
mørkret? Helt plutselig blir vi nærværende i nået fordi vi ikke kan flykte til
fremtiden. Det er nesten slik at jeg begynner å drømme om at himmelen bare
består av forsinkede tog.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar