Freden prøver mye, tiden prøver det meste og korset prøver alt.

Dagens preken her på Bjärka-Säby handlet om å prøve ånden. En stor, tung og vanskelig oppgave synes jeg. Hvordan vet vi til hvilken av alle ropende stemmer vi skall lytte til? Mitt hode er fullt av lengsler, tanker og krav. Min omgivelse fyller ut resten av rommet med sine meninger om hva man skal fylle sitt liv med. Da finns det tre ord som kan være til hjelp for å skille ut den rette veien; freden, tiden og korset.

På svensk har vi to forskjellige ord for den indre freden og den ytre freden. Den ytre freden som karakteriseres med for eksempel våpenhvile kaller vi fred men den indre freden som ligner et tilstand for sansene, kaller vi for frid. I uttrykket at freden prøver mye blir det svenske orde bedre beskrivende. Friden prøver mye. Det handler altså om et sinnstilstand. Når vår lengsel skaper frid er det større sannsynlighet at lengselen er av den gode ånden. Når lengselen vekker bekymring og uro, støt den da fra deg. Var lengselen likevel fra Gud vil den komme atter med tiden.

Vår samtid preges av en type uro og utålmodighet som kan gjøre det vanskelig å ta til seg det andre hjelpemidlet, tiden. Er lengselen fra den sanne ånden vil tiden utvise det. Det finns tid til å vente. Hvor mange er det ikke som kaster seg inn i for eksempel studier uten å lytte til sin ånd? Vi vil gjerne bli ferdig fort så at vi siden kan begynne å leve og glemmer lett at livet er nå. Samtidig møtte jeg min ektefelle gjennom studier som jeg selv hadde kastet meg inn i uten ettertanke. Kan det føre med seg noe godt med å kaste seg inn i valg og ta med seg alt som erfaringer, uansett hvilke erfaringer det vil gi? Kan man tenke for mye før et valg så at den åpnede døren rekker å stenge seg?

Kanskje det tredje provet da er det beste. Korset står for forsakelsen. Har min lengsel oppstått av en selvopptatt lengsel så som opphøyelse og bekreftelse, eller fra en lengsel etter å skape himmelen på jorden? En lengsel etter helhet og menneskers frihet.

Våger jeg stole på at Gud ikke lar noe gå meg forbi og derav ta tiden til hjelp i mine valg for livet?

Noen Bilder fra Gotlandsferien

Efter én uke på tandemcykkel er vi nå tilbake til Bjärka. Begge glade, begge nøyde, begge forkjølet. Vi snufser litt og klager litt men oj hvilken ferie vi har hatt! Så mye vakkert, så spennende møter, så god tid for hverandre og givetvis en del god mat. De fleste bildene er tagne med det analoge kameraet som jeg fikk i morgengave av Anders dagen etter den 17. juli 2010. Vi skal fremkalle bildene i morgen så til videre legger jeg ut litt bilder fra min digitale kamera. Tenker at det til en begynnelse blir mest bilder som vil bli lagt opp, da tankene ikke har funnet ro og kontur i mitt indre enda.

vårt første campingsted

bilder fra Fårö

Da det begynte å regne fant vi skydd på et café. Lauters.

vakre valmoenger

Guds røst

Jeg leser to romaner akkurat nå; Jerusalem skreven av Selma Lagerlöf og Siddhartha skreven av Hermann Hesse. Jeg vet ikke om det handler om hvilke tanker som kretser i mitt hode, men både disse bøkene avspeiler en lengsel etter å høre Guds røst som jeg kjenner meg igjen i. Menneskene i Jerusalem søker svar i hendelsene som oppstår rundt de som om det er ord fra Gud. De spør Gud om veiledning og det kan minne om en naiv, barnslig tillit til en høyre makt. Lagerlöf beskriver menneskers tanker og erfaringer så virkelighetsnære at det er lett å skape nye perspektiv i mitt eget liv og min egen virkelighetssyn. Jeg kjenner, i større eller mindre grad, igjen mange av karakterenes resonnement hos meg selv og hos mennesker i min omgivelse. Hvordan vi oppfatter og ser på hendelser rundt oss. Hvorfor kan hendelser oppleves som om de legger livet til rette, nesten viser åpenlyst hvilken vei vi skal gå? Er det noen eller noe ting som prøver å veilede oss? Finnes det en mening?

Siddhartha taler og om en indre røst. Der beskrives røsten som noe jeg skulle vilje definere som samvittighet – stemmen som veileder hvilket hval man bør ta. Til at begynne med kjenner Siddharta ikke igjen stemmen, eller hør den ikke. Når han innser at han må ta imot seg selv kan han begynne å lytte til stemmen. Refleksjonene som vekkes i meg handler fremfor alt om å øve seg i å høre den indre stemmen. Tar vi oss tid til å lære kjenne stemmen innom oss? Finns det nok stillhet i livet til å oppdage den?

Hvis Gud har skapt menneskene borde han ha kjennskap om hvilke vi er. Jeg tror derfor at Gud kjenner meg og andre bedre enn hva vi kjenner oss selv. Slik en maler kjenner bildet han har lagt. Derfor tror jeg også at det beste jeg kan gjøre er å gjøre Guds vilje – ettersom han kjenner oss og vil oss godt. Det vanskelige er bare å lære seg å kjenne igjen Guds stemme når det er så mange stemmer. Min egen stemme minner om lathet. Samfunnets stemme minner om konsumering og begjær, fortjeneste og krav. Jeg vil så gjerne handle riktig. Jeg er usikker på om det er for at være flink og få føle meg som et godt menneske – eller om det er en lengsel etter verdens opprettelse. Sikkert en blanding. Men jo mer jeg slutter å handle utefra å være flink desto friere føler jeg meg. Kan det gode bli drivkraft nok til å søke Guds røst?

Smultron til frokost

Denne dagen (lørdag) tok jeg for meg en morgentur og fant markjordbær (som heter noe så vakkert som ”smultron” på svensk). Når jeg var liten var det høyst uvanlig å finne disse søte bærene og det sitter kvar en barnslig glede over å se og smake de. Jeg plukket over en deciliter og lagte en romantisk frokost på den underbare verandaen. Det er hva jeg kaller en god morgen.

Læren om Møter i Hønsehuset

En kveld gikk jeg til det gamle hønsehuset, bare 50 meter fra slottet. Det er et hvitmalet lite hus med som ser ganske anonymt ut på utsiden. Men da jeg klev over terskelen fyltes min sjel med en overveldende ro. Anledningen til at mine føtter vandret til denne plass er møtet med en mann som har sin ateljé i dette hønsehus. Jeg hadde ikke forventet den rogivende omgivlelsen som rommet utstrålte. Inne var veggene friskt hvite og de fleste bildene og interiøret gikk i en tone av blågrå. Temaet var noe så klassisk som båter, tomme eker og distansierte seilbåter. ”Livet är en resa och jag är båten. Ibland seglar man i motvind, ibland är det medströms och ibland totalt stilla.” Manga bilder hadde et lugn over seg, men også et betenksomt vemod. Her fanns en gammel, romantisk divan fra 50-tallet og en peis hvor en vermende ild brann.

Denne kvelden ble mange gode tanker oppvåknet. Jeg forstod hvor verdifullt møter mellom mennesker er for meg. Det blir ikke mening med hva jeg tar meg for så lange det ikke oppstår et møte. Det er derfor jeg foretrekker å besøke gamle venner foran en utlandsreise. Nok for at man kan oppleve møter i aller høyeste grad utenlands, men hittil har jeg syntes at det er utfordrende å finne en kontaktpunkt. Nå når jeg forstår hva møtene betyr for meg blir det kanskje lettere å finne dem.

En sammenfatting av en innholdsrik uke

Det har gått en del tid siden det siste innlegget. Nettverket har vært nede på slottet og min tid har ikke strekt til for å sitte foran datoren. Jeg skal nå gi en liten sammenfatting.

Forrige torsdagen var jeg på den fineste caféet hittil i mitt liv – Babettes kafferi. Stemningsfølelsen begynte med én gang da jeg så skiltet med åpningstider, den lille hjemtrivelige hagen og det store rommet med spennende interiørløsninger. Rommet talte om at her vistes kreative mennesker med øye for det vakre. Slike rom inspirerer meg. Dessuten fikk jeg nyte ettermiddagen med en person vars tanker også inspirerer – en venninne fra Bibelskolen. Vi ses rundt en gang per år men likevel føles det som om en trygg og harmonisk stemning fylte luften rundt oss. Det var en fin kveld.

Uken fortsatte med flere kjære gjensyner. Her må jeg bare spørre; hva er det som gjør at noen relasjoner så lett blir preget av en oppriktighet for hverandre? Når noen spør hvordan det går så føles det mer naturlig å faktisk forklare hvordan det går, likevel hvis det tar litt tid. Når jeg møtte Jakob i lørdags var det en atmosfære av oppriktighet som hang over oss. Vi er forskjellige men jeg opplever likevel at vi har noen form for respekt for den andres tanker hvilket gjør at jeg tør å stå for så vel mine svakheter som hva jeg synes at jeg er bra på. Ettermiddagen ble altså fylt av samtal, men også morsomme aktiviteter så som klatring og grilling. Kos!

Men en av de kanskje mest inspirerende dagene i mitt liv var denne ukens mandag. Da bar det av til Johan & Nyströms kafferosteri for gå en dags baristakurs. Denne dagen møtte jeg riktig flinke mennesker, spiste de godeste bollene i mitt liv (bakt av Manfred på Saltå kvarn) og lærte meg hva en god espresso innebær. Det var så givende å lære seg mer om hva som gir forskjellige smak til kaffen. Nå er jeg redo til å bevege meg ut i kaffeverdens magiske smaksopplevelser.

Emanuel viser sann glede over mumsige boller fra Saltå kvarn.

Vi fikk litt tid til å se gjennom en tre etasjers loppis. Hurra! På bilden mine koleger David og Klara.

Alt for nå, mer kommer innom kort.