Guds røst

Jeg leser to romaner akkurat nå; Jerusalem skreven av Selma Lagerlöf og Siddhartha skreven av Hermann Hesse. Jeg vet ikke om det handler om hvilke tanker som kretser i mitt hode, men både disse bøkene avspeiler en lengsel etter å høre Guds røst som jeg kjenner meg igjen i. Menneskene i Jerusalem søker svar i hendelsene som oppstår rundt de som om det er ord fra Gud. De spør Gud om veiledning og det kan minne om en naiv, barnslig tillit til en høyre makt. Lagerlöf beskriver menneskers tanker og erfaringer så virkelighetsnære at det er lett å skape nye perspektiv i mitt eget liv og min egen virkelighetssyn. Jeg kjenner, i større eller mindre grad, igjen mange av karakterenes resonnement hos meg selv og hos mennesker i min omgivelse. Hvordan vi oppfatter og ser på hendelser rundt oss. Hvorfor kan hendelser oppleves som om de legger livet til rette, nesten viser åpenlyst hvilken vei vi skal gå? Er det noen eller noe ting som prøver å veilede oss? Finnes det en mening?

Siddhartha taler og om en indre røst. Der beskrives røsten som noe jeg skulle vilje definere som samvittighet – stemmen som veileder hvilket hval man bør ta. Til at begynne med kjenner Siddharta ikke igjen stemmen, eller hør den ikke. Når han innser at han må ta imot seg selv kan han begynne å lytte til stemmen. Refleksjonene som vekkes i meg handler fremfor alt om å øve seg i å høre den indre stemmen. Tar vi oss tid til å lære kjenne stemmen innom oss? Finns det nok stillhet i livet til å oppdage den?

Hvis Gud har skapt menneskene borde han ha kjennskap om hvilke vi er. Jeg tror derfor at Gud kjenner meg og andre bedre enn hva vi kjenner oss selv. Slik en maler kjenner bildet han har lagt. Derfor tror jeg også at det beste jeg kan gjøre er å gjøre Guds vilje – ettersom han kjenner oss og vil oss godt. Det vanskelige er bare å lære seg å kjenne igjen Guds stemme når det er så mange stemmer. Min egen stemme minner om lathet. Samfunnets stemme minner om konsumering og begjær, fortjeneste og krav. Jeg vil så gjerne handle riktig. Jeg er usikker på om det er for at være flink og få føle meg som et godt menneske – eller om det er en lengsel etter verdens opprettelse. Sikkert en blanding. Men jo mer jeg slutter å handle utefra å være flink desto friere føler jeg meg. Kan det gode bli drivkraft nok til å søke Guds røst?