Filmen Magnolia (regissert av Paul Thomas Anderson) er en av
de beste, vakreste og mest fangende filmer jeg har sett. Den skaper så mye
lengsel i meg, så mye empati. Jeg ønsker opprettelse. Jeg ønsker å se mennesker
få bli fri fra det som binder dem. Jeg ønsker selv å bli fri fra all frykt.
Jeg har nettopp hatt eksamen i ex.phil. og i pensum inngikk
en etisk teori som kalles for nærhetsetikk. Det finns mye spennende å si om
nærhetsetikk men nå var det særlig en ting som ble vokt til minne i meg. I møte
med et annet menneske med behov er vi pålagt som moralske vesener å ta ansvar
for de mennesket i det møtet. ”Vi har ikke bestemt – overveid og valgt – at det
påhviler oss et ansvar for den andre. Men så har vi ikke heller bestemt at vi
som mennesker er sårbare og trengende vesener.” (s. 219 i Nærhet og distanse.
Jan-Olav Henriksen, Arne Johan Vetlesen) Som moralske vesener er vi i behov av
hverandre og jeg tror at vi både kan øve oss på å ta imot hjelp og på å gi
hjelp. Bli litt mer bevisst på behovene som er rundt oss i de mennesker som vi
møter. I Magnolia møter mann mennesker som er akkurat som oss. Mennesker som
tar bra valg, som har lengsel etter å gjøre det riktige – men driter seg ut.
Mennesker som tar dårlige valg og kjemper med virkene som påvirker dem selv og
mennesker rundt dem. Konfrontere, tilgi og elske.
