Stress v.s. prioritering

Mitt hode er fullt av dogmatikk, kirkehistorie, og filosofi. Alt i et stort rot uten sans og mening. Jeg sliter med å holde hodet over yten når lengselen etter dypere forståelse trekker meg nedover med risikoen for å drukne meg. Samtidig føles det som om ingenting egentlig fester seg i hodet. Bøkene bygger opp karakter, men hvordan skal jeg kunne bevise at jeg har lært meg noe hvis jeg ikke kan presentere fakta? Stress fyller meg når jeg vet at alt jeg ikke klarer å lære meg nå vil påvirke senere studier…

Det er da man må puste. Drikke en kopp med deilig kaffe og huske at man gjør så godt man kan. For akkurat nå gjør jeg så godt jeg kan. Jeg tror at en av de tyngre byrdene et menneske kan bære er følelsen av utilstrekkelighet. Følelsen av å enten ikke gjøre så godt enn kan eller til tross for maksimale prestasjoner, ikke nå målet.

Enten så må jeg prioritere så at jeg legger tiden min på hva jeg synes er viktig – så kan jeg være nøyd med det jeg presterer. Eller så må jeg innse at jeg har satt målet for høyt eller i for nær fremtid. At være nøyd med den man er og hva man presterer er en velutviklet kunst, som jeg ennå ikke behersker. Grunnen ligger dypt i sammenligningen med andre mennesker, men jeg må huske at vi sjelden prioriterer likt eller har de samme egenskapene. Jeg kan bare spørre meg spørsmålene:

Hva prioriterer jeg? Velger jeg å gjennomføre det jeg prioriterer så godt jeg formår?