Gudsmøter

I forrige uken hadde jeg et samtal om spiritualitet, altså om Guds møter med mennesker. Et atter kommende spørsmål var ”er jeg ikke hellig nok?” Hvorfor mener noen at de møter Gud med så ladede følelser når andre aldri har opplevd noe lignende? Betyr det at de som aldri gråter, rister, eller havner i ekstase, aldri møter Gud? Jeg tror ikke det. Samtidig så synes jeg ikke at vi bygger broer gjennom å kritisere de som faktisk mener at de har slike gudsmøter. Jeg blir fort lei av så kallet ”vi-og-de-setninger.” Faren ved å kritisere slike gudsmøter er også å fjerne vekten av å faktisk søke Gud på en eller anen måte.

Så har jeg da tenkt en del på dette, hvorfor møter Gud mennesker så forskjellig? Kan det virkelig være slik at man bør streve etter ekstaselignende møter med Gud? Jeg tror mange er enige med meg at det blir en veldig ensidig beskrivelse av Gud, hvis vi konkluderer at det eneste tegnet på hans nærvær er ekstase. Men likevel kan jeg oppleve et vemod over at ikke alle mennesker opplever at de møter Gud. Og jeg er redd for at bildet av at det er gjennom ekstase at vi kan kjenne Gud, kan skygge for så mye annet. Hvilket ledet meg inn på et nytt spørsmål: Hva er egentlig hensikten med gudsmøter? Jeg er bevisst på at det finnes uendelig mange hensikter ved at Gud møter et menneske, men i går natt så jeg en ny grunn som ikke har vært like klar for meg tidligere. Jeg er nemlig opptatt av at ting skal ha en funksjon. Derfor har jeg tidligere vært veldig opptatt av at mine gudsmøter vil bli til glede for andre mer en for meg selv, a lá ”Gud møter meg for at jeg skal få kraft til å finnes for andre.”

Fra en annen samtale ringer disse ord igjen hos meg: ”På denne måten bekrefter Gud at han elsker og veileder meg.” Når gudsmøtet får som funksjon å bekrefte, og dermed fordype min tillit til Gud, kan jeg lettere forstå hvorfor møtene får så forskjellige uttrykk for ulike mennesker. Vi har jo forskjellige behov i livene våre. Jeg har så mange ganger tidligere hørt at Gud møter oss ut ifra forskjellige behov, men dette blir likevel noe totalt annerledes for meg. Det har mer en karakter av prosess, slik som en relasjon med muligheter for fordypelse. Det handler om stabilitet i stedet for ”berg å dalbane” i følelseslivet. Da handler det ikke lenger om å søke den åndelige kikken, men om å lære å kjenne Guds kjærlighetserklæring til meg, i mitt liv, som kan gjøre meg tryggere i å leve sammen med ham.

Kakebuffé

I går feiret jeg en venninnes bursdag. Bursdager er bra, da får man en anledning til å vise at man er gla i vennene sine. I tillegg koset jeg meg stort da jeg fikk tilegne litt åt min kreative side, å lage en liten kakebuffé. Men jeg ble minnet på hvor vanskelig det er å lage pene kaker. Jeg ser virkelig opp til de som får boller, marengs eller paier jevne og symmetriske. Heldigvis så smakte alt godt.

Takknemlighet

Jeg leste en gang i Martin Lönnebos bok Väven at tekknemlighet er som milde øyendråper som gjør at vi kan se klarere. Jeg glemmer fort å være takknemlig men ble mint på det på veien til skolen her om dagen. Da jeg så solen, snøen og de friske morgenfargerne, følte jeg hvordan det boblet i kroppen min og smilet trengte seg igjennom trettheten. Den vite snøen gjør alt lysere, også mitt sinn.

Lönnebo rekommanderte at man skriver ned minst en ting som man er takknemlig for, hver dag. Idag er jeg takknemlig for at jeg fikk se solen skinne på snøen som minnet meg på å være takknemlig. Den vite snøen gjør alt lysere, også mitt sinn.

Frihet

For et par helger siden kan man klart si at temaet i mitt liv var frihet. Til å begynne med dro jeg og min mann på Pilgrims høstmøte i Bjärka-Säby, der hvor jeg arbeidet i sommer. Det var godt å være tilbake, men nå i en helt annen setning. Det er så fascinerende med den plassen – at så mye forskjellig får rom. Fra en livfull bibelskole, til stille retreater. Fra lette samtal i caféet til dype seminarier i biblioteket. Fra alenehet til sosialisering.

På konferansen var vi på seminarer om frihet med talare som William T. Cavanaugh, Åsa Molin og Patrik Hagman. Også disse representerer den store forskjelligheten som Bjärka rommer, men de virket ganske enig om hva frihet egentlig er. For dem var frihet ikke uavhengighet. Uavhengigheten tilslører bare den virkelige friheten gjennom at få oss å tro at vi er fri til å velge – når den i stedet binder oss. Vi blir avhenge av uavhengigheten, livredde for å miste den.

Det er merkelig hvordan forskjellige deler i livet kan sammenstråle. En reise. En gudstjeneste. Media. Samtidig som Kalla fakta gransker H&Ms virksomhet spanderer jeg en dag med temaet frihet og går i en menighet som helt plutselig skal ha en temagudstjeneste om moderne slaveri. Begeret rant over…

Som jeg forstod det er det i dag mer enn dobbelt så mange slaver i verden enn hva det var når slavehandel var lovlig. Nå mener jeg altså ikke mennesker som får luselønn, som i og for seg er ille nok. Men jeg mener mennesker som blir skutt hvis de forsøker å flykte. Samtidig setter vi, gjennom økte sosiale kløfter, mennesker i desperate situasjoner som kan tvinge et menneske til å ta desperate utveier. Jeg vil slutte å lukke øyene. Jeg vegrer å følge strømmen i en nasjon som har en standard som krever slaveri for å opprettholdes. Ingenting rettferdiggjør dette! Ikke økonomisk stabilitet. Ingen velferd kan rettferdiggjøre denne dehumaniseringen som vi gjør oss avhengig av.

Hva kan jeg gjøre?

Ta det opp hver gang jag må kjøpe noe – hvor kommer deres varer ifra? Kan dere gi meg garanti på at de mennesker som produserer varer til dere har blitt rettferdig behandlet? Stå opp som konsument med at forhandlere kan møte disse kravene.

Kaste mindre, handle mindre. Tenk på at vi er manipulerte til å konsumere. Vil du være manipulert? Vil du akseptere at det er greit å manipuleres? Kjøp Fair Trade.

Jeg tror at handling hjelper oss at forme tanker og meninger i den retning som vi handler.