Gudsmøter

I forrige uken hadde jeg et samtal om spiritualitet, altså om Guds møter med mennesker. Et atter kommende spørsmål var ”er jeg ikke hellig nok?” Hvorfor mener noen at de møter Gud med så ladede følelser når andre aldri har opplevd noe lignende? Betyr det at de som aldri gråter, rister, eller havner i ekstase, aldri møter Gud? Jeg tror ikke det. Samtidig så synes jeg ikke at vi bygger broer gjennom å kritisere de som faktisk mener at de har slike gudsmøter. Jeg blir fort lei av så kallet ”vi-og-de-setninger.” Faren ved å kritisere slike gudsmøter er også å fjerne vekten av å faktisk søke Gud på en eller anen måte.

Så har jeg da tenkt en del på dette, hvorfor møter Gud mennesker så forskjellig? Kan det virkelig være slik at man bør streve etter ekstaselignende møter med Gud? Jeg tror mange er enige med meg at det blir en veldig ensidig beskrivelse av Gud, hvis vi konkluderer at det eneste tegnet på hans nærvær er ekstase. Men likevel kan jeg oppleve et vemod over at ikke alle mennesker opplever at de møter Gud. Og jeg er redd for at bildet av at det er gjennom ekstase at vi kan kjenne Gud, kan skygge for så mye annet. Hvilket ledet meg inn på et nytt spørsmål: Hva er egentlig hensikten med gudsmøter? Jeg er bevisst på at det finnes uendelig mange hensikter ved at Gud møter et menneske, men i går natt så jeg en ny grunn som ikke har vært like klar for meg tidligere. Jeg er nemlig opptatt av at ting skal ha en funksjon. Derfor har jeg tidligere vært veldig opptatt av at mine gudsmøter vil bli til glede for andre mer en for meg selv, a lá ”Gud møter meg for at jeg skal få kraft til å finnes for andre.”

Fra en annen samtale ringer disse ord igjen hos meg: ”På denne måten bekrefter Gud at han elsker og veileder meg.” Når gudsmøtet får som funksjon å bekrefte, og dermed fordype min tillit til Gud, kan jeg lettere forstå hvorfor møtene får så forskjellige uttrykk for ulike mennesker. Vi har jo forskjellige behov i livene våre. Jeg har så mange ganger tidligere hørt at Gud møter oss ut ifra forskjellige behov, men dette blir likevel noe totalt annerledes for meg. Det har mer en karakter av prosess, slik som en relasjon med muligheter for fordypelse. Det handler om stabilitet i stedet for ”berg å dalbane” i følelseslivet. Da handler det ikke lenger om å søke den åndelige kikken, men om å lære å kjenne Guds kjærlighetserklæring til meg, i mitt liv, som kan gjøre meg tryggere i å leve sammen med ham.