Å trekke seg tilbake

 Jeg klarer ikke av å skape den hverdagen som jeg ønsker akkurat nå, jeg er engasjert i for mye helt enkelt. Jeg husker tydelig mange ganger da jeg har sagt til venner at de må lære seg å si nei, slutte å ta på seg ansvar. Nå kjenner jeg problemet, nå vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal prioritere. Den ene foten står inn i en lengsel etter stillhet og bønn, mitt kall, og den andre inn i den oppriktige gleden av å møte og tjene mennesker. Det ene øyet ser etter tilbaketrukkenhet og det andre etter oppmerksomhet.

Mange av de mennesker som trekket seg tilbake ut i ørkenen, de så kallet ørkenfedrene og mødrene, hadde til felles at adskiltheten ikke skapte et egosentrisk avstandstagende fra menneskeheten uten det motsatte. Ensomheten førte dem nærmere sin neste, skapte en mer ekte kjærlighet til sine medmennesker. Teologisk sett kan man spekulere i om det er Guds ønske om å opprette relasjoner mellom mennesker som formet disse mennesker når de søkte sin tilflukt til ham. Man kan også spørre seg om vi som mennesker fungerer så at vi lettere kan akseptere andre når vi kjenner oss selve. Fast det finnes triste eksempler på at mennesker som har fjernet seg fra relasjoner til andre har fått mere forakt mot sin neste og økt selvopphøyelse så jeg vet for lite for å generalisere.

Jeg kan bare tale for meg selv. Jeg ønsker og håper at det ligger enn sannhet i at det å trekke seg tilbake vil føre enn nærmere sine medmennesker. Kanskje det handler om noe så klassisk som å skape dygder. Men ta det med ro, jeg ønsker ikke bli eremitt. Der imot fikk jeg erfare nyskapende livsglede når jeg var ut på tur i marka sammen med noen venner. Stillheten. Kravløsheten. Friheten til at gå overalt, hvor som helst. Mitt nye pusterom.