Jeg lurer på hvorfor sinne oppleves så fryktinngivende og pasifiserende? Jeg kan jo tenke meg at vi har gener igjen fra den tiden da de som fryktet sinne overlevde og fikk flest barn. Men er det bare en genetisk rest som er igjen? Så må jeg si meg heldig – fordi jeg har vært med om så lite sinne. Men det har også bidraget til at jeg ikke alltid vet hvordan jeg skal reagere når noen ble sint. Jeg husker at jeg nært på hatet når et barn ble sint i barnehagen (jeg hatet selvføgelig ikke barnet), jeg følte meg så rådløs. Og jeg nær på hater å føle meg så rådløs. Fordi jeg vil egentlig synes at det må være lov å kunne bli sint. "Bli sint men synd ikke." Hvordan skulle jeg kunne veilede barna til å håndtere sinnet på en god måte, som ikke skader andre eller de selve, hvis jeg flykter i mitt indre hver gang noen blir sint. I stedet så formidler jeg da at ”Du er ikke verdifull eller velkommen når du er sint.”
Når en venn på min egen alder blir sint. Hvis noen går vekk i frustrasjon og ingen følger etter for å se, for å anerkjenne. Jeg har lyst til å vise at jeg vil være venn gjennom sinnet også. Men da må jeg tørre å bli igjen.
Når autoriteter blir sinte. En sjef, lærere eller forelder. Da er det ekstra skremmende å bemøte sinne, jeg opplever meg selv som et offer som bare skal se ned i bakken og nikke stille. Men en gang erfarte jeg at jeg kunde vende en situasjon fylt av skremmende sinne til en erfaring av anerkjennelse og kjærlighet. Det var gjennom å der og da samtale om hvordan vi opplevde situasjonen og hvordan jeg syntes at den autoritære kunne ha handlet i stedet. Ikke med høyd stemme, ikke for å forsvare min rett – men for å bevare en relasjon.
Når du er sint vil jeg bli hos deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar