Livet er en vei av gjørme

Jeg passerer mange høye, grønne trær, blomster i alle farger og klare, rennende bekker til å slukke tørsten fra. Jeg elsker rennende vann, lyden av det og bevegelsen i refleksjonene. Men det er ikke det som er rundt meg som fanger min oppmerksomhet akkurat nå, jeg ønsket bare å nevne omgivelsen for at man skal forstå at jeg befinner meg i en omgivelse som gjør meg lykkelig – hverdagen er fortsatt vakker.

Det som mine tanker er opptatt av er gjørmen på min vei som kleber seg fast og dekker benene opp til knærne. Hvert steg må tas ved bruk av alle mine krefter. Veien heter selvutvikling og målet, det har jeg ikke definert helt ennå. Er ikke målet dette livets slutt?

Det hjelper ikke at jeg finner ut hvilke leirmineraler leiren består av, de former likevel den samme massen og holder meg i sitt seige grep. Men kanskje jeg kan bruke det jeg ser rundt meg som hjelpemiddel? Kanskje jeg kan dra meg fremover med hjelp av de mosekledde grenene fra tidligere generasjoners trær eller drikke av visshetens kilde. Fremfor alt kan jeg samtale med de medvandrere som jeg møter på min vei, kanskje til og med få en hånd til støtte og avlasting.

Se meg, elsk meg og advar meg før jeg synker lenger ned i gjørmen.