Jeg elsker mennesker

Fra mandag til onsdag var jeg på skoletur, nesten slik som i gamle gode barnedager med felles togtur, lek og gøy. Dog skilte den seg ut noe da turen var til Lia gård – et retreatsenter blant fjell og daler utenfor Koppang. For meg ble det et pusterom i en ellers travel hverdag hvor jeg ikke en gang tok med meg noen skolebøker. (Ikke nok med at jeg ikke tok med studiebøker, jeg var så distrahert når jeg pakket at jeg glemte bukser, såpe, Bibelen, og sokker. Det ble tynne strømpebukser i tre dager…) Tiden stod stille og det fantes plass for bønn og stillhet.

Men det var ikke stillheten som preget meg mest denne gangen. Det var menneskenes fortellinger om sin fortid. Alle sammen fikk i oppgave å presentere seg selv på tre minutter og fortelle hvordan vi hadde kommet til akkurat det studiet som vi var i. Å få høre om all den erfaringen, lengselen og tilliten fra disse menneskene berørte meg virkelig. Jeg ble myk og varm om hjertet. Jeg følte oppriktig glede og kjærlighet til hvert eneste menneske som satt i den oppussede låven.

Tenk at vi kan begynne å elske hverandre ved å høre en livshistorie på tre minutter. Da blir det ikke så vanskelig å tro på en Gud som elsker alle mennesker, da han jo kjenner hele livshistorien til hver og en, utenfra og innenfra.