Jeg og Mr. Prestasjon

I frykt for å komme forsinket til greskforelesingen i dag skapte jeg endelig et hulrom for bloggskriving. Jeg var nemlig usikker på om jeg startet 08.15 og hadde ikke tilgang til nettverk hjemme for å sjekke det opp (og trett som jeg vær i går så tenkte jeg ikke på å spørre noen andre heller…) Det viset seg at timen startet kl:10.15 og her er jeg i en den tomme lesesalen, første uken på semesteret.

Endelig stillhet uten sosiale krav. Jeg forstår meg ikke helt på meg selv. Hvordan kan man være så gla i å møte folk men samtidig så utrygg i store grupper? Jeg blir så fryktelig sliten, føler ofte at jeg ikke gir det inntrykk som jeg ønsker. Jeg får angst for å ikke være den jeg er og beklager meg ofte forran andre. Men det handler sikkert om min gamle venn Prestasjon som fortsatt henger i helerne til tross for at jeg prøver å sparke meg av ham. Men la oss ta et skritt i sender, kanskje litt mindre skritt enn tidligere. Etter hvert vil han kanskje ikke henge meg i helerne men i stedet gå ved min side. Da kan vi skape glede rundt oss, men ikke ha vår identitet i hverandre, jeg og Prestasjon altså. Gleder meg!