Sol og Skitne Vinduer

Når jeg våknet på morgningen i dag følte jeg med en gang at dette var en bra dag. Den enkle grunnen er at klokken var syv, og det var lyst ute. Det nærmer seg vår og lysere tider. Inspirasjonen til å skrive vekkes til live sammen med vårsolen. Jeg kan ikke påstå at kreativiteten har vært i vinterdvale, men jeg har vært skikkelig lei av ord. Kanskje er det perfeksjonisten som visker at det likevel ikke blir bra nok? Eller så følger livet rett og slett en vei med forskjellige innhold, forskjellige tider. En tid for å lytte, en tid for å tale. En tid for å drømme, en tid for å virke. Mine tider er oftest en haug av kaos - et mylder av drømmer og prosjekter. Noen prosjekter går i boks, så som ekteskap, bostad, festligheter og konserter. Noen står på kø for å realiseres og jeg har en indre fred med at hvis de blir viktige nok, så blir drømmene virkeliggjort.

I dag våknet stemmen i mitt hjerte, den stemmen som ikke vil ti stille – som ikke kan undertrykkes. Dagslyset strålte rett inn i mitt hjerte. Det er ikke rart at Kristus sammenlignes med lys. Først å fremst så er lyset så vakkert! Men slik som jeg ser hvor skittent kjøkkenvinduet er når de første strålene fra vårsolen kikker frem, slik ser jeg hvor knapp min kjærlighet blir i forhold til Jesu kjærlighet. Men det stopper ikke der; slik som jeg får lyst til å vaske vinduet så at jeg kan se solen bedre, slik gir møtet med kjærligheten meg lyst til å lære meg å elske mer ekte.