Idealist?

I går hadde vi en øvelse i etikktimen. Den tradisjonelle ”etisk påstand hvor man går til den plass som representerer sin holdning” Altså – den ene veggen representerer et sterkt Ja og den andre et sterkt Nei. Så kan man plassere seg mer eller mindre nært den veggen man ønsker.

Uansett er ikke poenget mitt hvordan øvelsen gikk til, men hva den gjorde med meg. For det første er det spesielt å åpent vise andre hva man står for og at man må være ganske trygg i seg selv for å våge å vise hva man tenker på den måten. Men fremfor alt oppdaget jeg at jeg nok ønsker å være mer idealist enn jeg er. Jeg ønsker at mine etiske holdninger skal peke på hvordan jeg ønsker at verden skall være. For eksempel ønsker jeg at mennesker ikke skal trenge å gjøre abort – altså at de situasjoner som leder til uønsket graviditet ikke burde være til. Betyr det da at jeg ikke skulle kunne støtte en venninne hvis hun beslutter seg for å gjøre abort? Jeg synes ikke det.

Men der imot har jeg vanskelig for å ønske at det skall opprettes lover som begrenser den frie viljen. For å bruke eksemplet ovenfor så er jeg skeptisk til å opprette lover mot abort for at hindre mennesker til å gjennomføre det, så lenge det er mennesker som vil gjøre det. Vil ikke det bare skape et fengsel for den frie viljen som virker mot det gode? Gode valg må komme innenfra, vokse frem gjennom refleksjon og dialog. Her må jeg si at jeg er dypt enig med Sokrates og synes det var meget inspirerende å lese om ham i Ex.Phil. Jeg ønsker bare at jeg var flinkere til å stille de riktige spørsmålene for å få mennesker til å vokse.

For å tydeliggjøre hva jeg mener skal jeg komme med et eksempel fra mitt eget liv som nok en gang handler om klær. Jeg opplever meg selv som alt for opptatt av hva jeg skal ha på meg. Jeg prøvde å ikke bry meg gjennom å ta på for eksempel jeans og t-shirt (hvilket kan være veldig fint, men er ikke helt meg). Jeg prøvde at la være å bry meg om farger, sminke og accesoarer. Problemet er at jeg da føler meg som noen annen. Jeg klarer ikke å leve ut den samme gleden som jeg egentlig har innen meg. Jeg tror man kan si at jeg er avhenge av min image. Men det er tilfellen da jeg bruker betydelig mindre tid og resurser på image. Der er når jeg har en trygghet innen meg om at jeg faktisk er vakker, eller da jeg bryr meg mer om andre ting så at de overskygger behovet av at føle seg vakker. Hva jeg altså mener er at det vi opplever innen oss får betydelse for hvordan vi handler, en selvfølge. Derav må vi først stille våre behov, komme til ro på innsiden for å kunne vokse og utvikles i det vi sliter med på utsiden.